Jeg er vikar i operaen i Oslo akkurat nå, hvor orkesteret spiller musikken til balletten "Don Quixote". Det er skikkelig sirkusmusikk, og det som skjer på scena er visst veldig imponerende. Men jeg ser dessverre ingenting her jeg sitter under scenekanten.
Det fins et parti i balletten hvor Don Quixote dukker opp på hesten sin med en hornspillende tjener. Her har jeg fått æren å spille en noe spesiell solo-fanfare. Jeg skal nemlig spille så stygt jeg bare kan! Ustemt, urytmisk, mest mulig skødding og minst mulig heroisk. Tenkte først at det kom til å bli skikkelig flaut, men det er bare utrolig befriende!
Ellers er livet inne i operabygget som i en verden for seg selv. Her kan man være hele dagen, øve, sove, gå i badstua, spise, prate med folk. Men man kan nok bli ganske spesiell av å være her inne for lenge av gangen...
Hilsen "Don Mari"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar