Korps!

Jeg er skikkelig nerd. Fem av syv helger etter nyttår har jeg holdt på med korps. Blant annet skolekorps. Snørr og tårer, knuste barytoner og skeive ventiler. Stemmebøyler som sitter bom fast og slider som beveger seg kun med rå makt. Munnstykker som sitter fast, noter og muter som forsvinner. Øvelsen kommer ikke skikkelig igang før en halvtime har gått, fem unger er i bursdag, to er på hytta og har glemt å si fra, tre kommer for sent og to har glemt notene. Etter ti minutter med øving kikker alle intenst på klokka og vil ha pause. Da spises det kaker og kjeks og ingen husker å gå på do, det er best å gjøre når øvelsen starter igjen. Da er uansett alle høye på sukker så det er kanskje like greit.. Etter endt øvelse, gråt og oppkast, delvis rasert klasserom, ødelagte trommeskinn og trommehinner, kommer alle spørsmålene. Frøydis, uniformen min er for liten! Frøydis, når skal vi møte opp i helga? Frøydis, jeg har mista hele notepermen! Frøydis, kan du skrive på alle grepa på notene mine? Frøydis, jeg kan ikke komme på konserten imorgen.

Jeg smiler mitt tapreste smil, og alle som kjenner meg vet jo at jeg er tålmodigheten selv. Med 150 i puls og sirener i hodet pakker jeg sammen(etter at jeg har ryddet hele klasserommet selvfølgelig) og drar på korpsøvelse. For det holder selvfølgelig ikke å bare jobbe i korps, jeg må spille i et også. Og da selvfølgelig i et brassband som øver to ganger i uka og ca annenhver helg.

Fem av syv helger. De to som er ledige bruker jeg på tenThing. Ren lykke. Glade jenter, herlig klang, naturlige fraser, lynskarp presisjon og behagelig spillestil! (for det er ingen som glemmer muter, noter eller gråter på øvelsene her nei;))

PS: Det er verdt strevet og vel så det når korpsungene sitter der på kretsmesterskapet og spiller fantastisk, stråler av stolthet, spilleglede og fellesfølelse;) Da har jeg verdens beste jobb!

Frøydis