Samvittigheten på slep

Tenkte jeg skal begynne min blogging med en liten problemstilling jeg har opp til flere ganger i året.
Jeg har gjort det mange ganger og vil nok ganske sikkert gjöre det igjen. Det å ha med en samvittighet på tur som er lengre enn et over gjennomsnittelig stag har blitt en del av min musikerkarriere. En del av min litt "tunge" eller "lange" identitet. Det er faktisk noen ganger bedre å ta den med, enn å lide av sykdommen "å väre i dårlig form" uka etter....

Ofte gjör jeg det av hensyn til andre, som regel mest til meg selv.

VINTERFERIEN/PÅSKEFERIEN


 Hva hadde egentlig tenthing-damene sagt om jeg valgte å gi blanke i å öve för et tv-opptak... At jeg spraklegger og splitter meg gjennom både take 1,2 og 3... At NRK tilslutt må dubbe mitt spor, evt leie inn en ekstra trombone¨mann¨ til å rydde opp mine katastrofale ödeleggelser... nei det hadde ikke värt mye stas. Masse ekstra ressurser og masse ekstra jobb... Nei Ingebjörg, det er nok best at du tar med trombona på hytta i år å...

Andre tar med ski på Haukeliekspressen, jeg tar med en lang lur. Forskjellen er at de hiver skia i bagasjen, jeg vil helst ha trombona mi med inn i bussen. Helst skal den behandles som en likeverdig, og få et eget sete, helst med belte. Men hva syntes sjåfören om det?

Eller hva syntes pappa som kommer til Åmot for å hente lille tulla si og får i tillegg en tung messingdings på slepet. De gangene han må binde den fast på scootersleden med sin störste varsomhet, roper jeg:  FORSIKTIG! Dette er ikke noe leketöy. Det er BLODIG alvor, jeg skal öve!

Hva syntes slekta mi og de andre hyttebeboerne i Bessedalen om at;
Det kommer en voldsom langvarig durelyd fra Klovholts vedskjul halvtimen för frokost. Fuglene flyr, snöen braser av grenene, alt av villt galloperer avgårde.

Slapp av, midt på dagen er det ingen voldsomme tuterier fra min side. Om man hörer forsiktig rundt seg kan man höre fuglesang igjen. Dyra er kommet tilbake. Alle aner fred, ingen fare.... Familien er på skitur, griller pölser, skravler,  jeg later som jeg er normal. Det er i grunn ganske hyggelig. Snart skal vi hjem å spise middag.

Skal bli godt å legge seg litt på sofaen etter middagen nå.  Alt er helt tilbake til det normale da velger jeg å sprake til igjen, inn i vedskjulet.... Tops and tails: tenthing by heart, litt mahler, kanskje noen etyder, ja Ferdinand David er aldri feil... eller... Leppene er fryst fast, jeg er ferdig for dagen. Men det kommer en ny dag i morra..

Historien gjentar seg.

Jeg innrömmer det, munnstykket ble med i år, ikke trombonen. Men til gjengjeld hadde faren min spikka en lur jeg koblet munnstykket til.  Etter at aggerigatet gikk, solcellepanelet var utladet og jeg bestemte meg for å stå for lördagsunderholdningen med luren, innrömmet min far at det det var like greit at trombonen ble med neste år. Jeg tror de syntes det var mer behagelig med litt during fra vedskjulet.

Nå må jeg gå å reparere hytteformen.... God tid! En uke igjen til tenthing... :)

Hilsen Ingebjörg